Oslo Universitetssykehus
Perthes forskningsgruppe
Perthes sykdom
Normal hofte ved sykdoms debut
ca. 1 år etter debut blir hoften fragmentert
Senere bygges hoften sakte opp
fra: Waldenstrom H. Der obere tuberkulöse Collumherd.
Zeitschrift für orthopaedische Chirurgie, einschliesslich der Heilgymnastik und Massage1909; 24: 487 - 512.
Perthes sykdom er en hoftesykdom som opptrer hos barn mellom 2 og 12 år.
Den er vanligst hos gutter, og de fleste pasientene er rundt 5 – 6 år når de får sykdommen.
Årsaken er ukjent, men man vet at det oppstår et helt eller delvis opphør av blodsirkulasjonen til lårbens-hodet. Da vil beinstrukturen svekkes i hele eller deler av leddhodet og i sykdommens forløp vil hofteleddet ofte deformeres.
Et slikt hofteledd gir ikke bare symptomer i sykdommens aktive stadier men også på lengre sikt, da disse pasientene har økt risiko for å utvikle hofteleddslitasje. Dette betyr at man må følge pasientene i svært langt tid for å forstå sykdommens naturlige forløp og resultatene av behandlingen.
Problemstillinger
ved Perthes sykdom
Perthes sykdom ble beskrevet for over 100 år siden.
Likevel er forekomst, årsak, prognostiske faktorer og spesieltbehandlingen fremdeles omdiskutert.
Behandlingen av Perthes sykdom i Norge har forandret seg i årenes løp. Fram til 1970- årene ble barn med Perthes behandlet med langvarig strekk og avlastning. Bakgrunn for denne behandlingen var at man mente at leddhodet blir mykt og deformeres under belastning.
Barna fikk ulike typer ortopediske hjelpemidler og måtte ha sengeleie i de aktive sykdomsstadiene.
Fra midten av 1970- årene ble behandlingsregimet forandret i Norge og hadde til hensikt å sentrere lårbenshodet i hofteskålen.
Det ble introdusert flere typer skinner som skulle bedre hoftens stilling. Barna fikk i større grad mulighet til aktiviteter og belastning ble tillatt.
Operativ behandling, der man sentrerte lårbenshodet ved hjelp av kirurgi har vært i bruk siden 1970- tallet.
Det er ikke enighet om hvilken behandling som gir best resultater. De fleste studier har kort oppfølgingstid og hoftens utvikling etter avsluttet sykdomsperiode er dermed ikke godt nok kartlagt. Det er manglende kunnskap om pasientens aktivitetsnivå, livskvalitet og tilfredshet etter gjennomgått hoftesykdom.